Høyres politikk - kortversjon

Om få uker har vi gjennomført et stortingsvalg, og mitt ønske er at da har vi også en ny regjering - med et sterkt Høyre.

I den forbindelse ønsker jeg å forsøke å informere om hva Høyre står for, og hva som vil være Høyres politikk i den kommende stortingsperioden - vedtatt av Høyres landsmøte i mai 2013.

Programmet er i 11 kapitler, så jeg vil ta for meg ett og ett hvor jeg skal lage en kortversjon av hvert kapittel.

Og jeg starter med kapittel 1: "Nye ideer og bedre løsninger".

Formålsparagrafen til Høyre er som følger: "Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid".

Høyres politikk bygger på respekt for tidligere generasjoner, og ansvarsfølelse for dem som kommer etter oss. Selv om dette programmet gjelder for kommende stortingsperiode, tar vi til orde for en helhetlig, ansvarlig og langsiktig politikk som har bærekraft også over tid.

Målet for Høyres politikk er et samfunn med muligheter for alle. Skal vi lykkes med å ta vare på de verdiene som preger den nordiske modellen trenger vi en skole- og velferdspolitikk som sikrer at flest mulig blir i stand til å delta aktivt i samfunns- og arbeidslivet.

Programmet bygger på 4 grunnleggende ideer:

- mangfold er en positiv drivkraft for endring
- kunnskap er en forutsetning for å løse utfordringene vi står ovenfor
- det å skape verdier er verdifullt i seg selv
- spredning av makt gjør samfunnet sterkere

Livskraft, bærekraft og konkurransekraft vil være viktige momenter for videre utvikling. Livskraft handler om det som knytter oss sammen som mennesker. Høyre ønsker et sterkt og uavhengig sivilsamfunn for å sikre frihet, likeverd, mangfold og maktbalanse. Et bærekraftig samfunn er et samfunn som tar vare på grunnleggende samfunnsverdier, trygger velferden og tar vare på miljøet. Konkurransekraft sikrer oss fortsatt høy sysselsetting og et næringsliv som på flere områder hevder seg sterkt internasjonalt. I tillegg til å videreutvikle petroleumsindustrien må vi ha flere ben å stå på i fremtiden. Gode og stabile rammevilkår for næringslivet, og en skole der kunnskap settes først, er de viktigste forutsetningene for økt innovasjon og nye arbeidsplasser. Høyre ønsker å vri bruken av oljepenger fra offentlig forbruk og over til investeringer i bl.a. forskning, utdanning og samferdsel.

Samarbeid - eller motarbeid?

Finnmark, som vi lenge har kalt for "Mulighetenes fylke", viser nå for alvor at vi faktisk er det. Nå ligger mulighetene foran oss på løpende bånd, både innen fiskeri, mineraler, olje-/gassindustri - og vi trenger mye arbeidskraft fremover også som pedagoger, helsepersonell og de øvrige "tradisjonelle" yrkene.

Og dette kan vi lykkes med å få til, til å få tatt ut alt potensiale som ligger foran oss, og selv sitte igjen med ringvirkningene. Da må vi jobbe sammen, og trekke i samme retning. Trekke aktiviteten til vårt fylke! Vi må sikre at det er Finnmark som blir valgt som etablerersted for store selskap, både med avdelinger og hovedkontor. Vi må synliggjøre Finnmark som et attraktivt sted - lett tilgjengelig og med stor bolyst.

Vi skal ikke sitte som råvareleverandører, og miste både industri- og kompetansearbeidsplassene til byer lenger sør - til byer i andre fylker. Det betyr at vi må legge til rette for at de klokeste hodene faktisk velger Finnmark. Og vi må sikre at vår egen ungdom fullfører utdannelsen. De er viktig for oss, de er viktig for den fremtidige vekst. Vi må gjøre våre regioner spennende, og vi må legge til rette for felles bo- og arbeidsmarkedsregioner innad i fylket - på tvers av kommunene. Det betyr god kommunikasjon - både på vei, med båt og med fly.

I dag bruker vi Tromsø som knutepunkt for flytrafikken. Vi flyr all trafikk fra fylkets småflyplasser til en lufthavn i et annet fylke - med en allerede sprengt kapasitet. For å sikre tilgjengelighet og mulighet i eget fylket burde flytrafikken fra fylkets lufthavner rutes inn mot Alta og Kirkenes - bare da klarer vi å bygge opp et rutenett også ut av fylket som har god regularitet og hyppige avganger.

Det var et felles krav fra et samlet fylke, men vi ble ikke lyttet til av regjeringen. Å lytte til de som vet hvor skoen trykker, og som har et genuint ønske om videreutvikling, burde vært alfa og omega – spesielt dersom nordområdesatsingen skulle være mer enn ord.

Å komme seg fra Finnmark til Oslo bør være mulig med direkteruter også etter kl. 12 om formiddagen, slik vi opplevde var umulig sist vinter! Det krever et næringsliv som vurderer hvor de skal etablere seg. Finnmark - eller Troms/Nordland. Eller for så vidt: Østlandet, Vestlandet eller Sørlandet.

Det gikk tidligere en hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest som også bidro til at passasjergrunnlaget for direkterutene sørover var godt, og at hele regionen fikk tilgang til forutsigbare og rimelige flyreiser. Den ble for noen år siden lagt ned av fylkeskommunen, og båten har vært et stort savn for innbyggerne, for næringslivet og for utviklingen og bolysten i aksen Alta-Hammerfest. Alta Kommunes forsøk på å få båten opp å gå igjen har vist seg dårlig mottatt både hos fylkeskommunen og hos Boreal. Det er etter utallige forsøk ikke mulig å få et svar på hva det vil koste å få ruten tilbake i høst som et «prosjekt» mens man venter på at det nye anbudet trår i kraft i 2016. Vest-Finnmark kan ikke vente så lenge! Dersom Boreal, som hevder de sitter på konsesjon, ikke vil informere om hva de skal ha for å kjøre ruten får de si fra seg denne konsesjonen – så kan vi gå ut på det åpne markedet å skaffe denne sårt tiltrengte forbindelsen mellom de to store byene i regionen. Akkurat nå er saken fastlåst hos fylkeskommunen, og det bekymrer meg sterkt. Men jeg kommer ikke til å gi opp, jeg jobber fortsatt for en løsning slik at vi kan få hurtigbåten tilbake allerede til høsten.

I den fremtidige utviklingen i Finnmark har Alta mye å bidra med, og vil være en viktig motvekt til både Tromsø og Bodø. Alta har et stort kompetansemiljø etablert, et godt klima og alt ligger til rette for at Alta kan bli et solid og viktig trafikknutepunkt for hele regionen som sikrer god forbindelse både innad og ut av fylket. Og et samlet og tydelig Finnmark er det viktigste trumfkortet vi har i den videre jobben.

Laila Davidsen
Ordfører i Alta Kommune

Honnør til politikere?

I siste utgave av Kommunal Rapport er NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sitert på følgende: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.

Det får meg til å dele noen refleksjoner, for dette er dessverre helt korrekt observert av Skogen Lund.

Som lokalpolitiker og nå ordfører i en middels stor kommune har jeg ofte gjort meg følgende tanker: Hvorfor driver vi med dette? Hvorfor bruker jeg all min tid på politikk, på å gjøre gode politiske vedtak for det jeg tror på, på å reise rundt å markedsføre min by, og på å legge til rette for at innbyggerne og næringslivet skal kunne ha en best mulig hverdag?

Når man velger å ofre privatlivet og fritiden for disse oppgavene: Hva er årsaken? Jo, det er for at man har en grunnleggende tro på at man kan gjøre en forskjell – en positiv forskjell.

Mange går inn i politikken med selvtillit, med tro på seg selv, med en tro på at man er godt rustet med sunn fornuft og kan representere befolkningen godt. Underveis vet jeg at mange mister denne troen. Og det er gjerne de som faktisk setter sin ære i å stille opp, de som setter sin ære i å gjøre en grundig jobb, og de som setter sin ære i å være talspersoner for viktige saker i samfunnet.

Når disse menneskene stadig opplever å bli bevisst misforstått, og gjerne hengt ut i all offentlighet med fete overskrifter, så gjør det noe med deg. Det gjør noe med familiene til disse, og med arbeidsgivere eller for den saks skyld fremtidige arbeidsgivere. Den genuine lyst til å være med å skape en bedre fremtid for innbyggerne forsvinner. Bare gnisten er igjen. Da kan to ting skje: den helles et glass vann over gnisten – og den er for evig borte. Eller det kan bæres et par kubber ved av tillitt, av støtte, av sannhet – til gnisten. Da vil disse menneskene igjen få lyst til å fortsette den gode jobben de er startet.

Og når lokalpolitikere opplever at de dyktigste og mest hardtarbeidende forsvinner ut av politikken – mister flere lysten til å fortsette. Hvilke politikere vil sitte igjen? Vi står foran et fremtidig lokaldemokratisk problem, og mange bør gå inn i seg selv.

Ikke minst media, som har mulighet til å ta knekken på hvem de måtte bestemme seg for. Som har mulighet til å fortelle akkurat de versjoner av sannheten de måtte ønske. Som har mulighet til å gi forsider til sine favoritter, med sine historier.

De som måtte være så uheldig å komme på kant med media er ferdig. Da spiller det ingen rolle om det blir hevdet at tilsvarsrett finnes. Det er bare på papiret. Ikke i den virkelige verden.

Hva forventes av politikere i dag? Skal vi forvente at politikere skal ligge våken om natta, og grue seg til hva som kommer på trykk i avisen dagen etter – og lure på om de kjenner seg igjen i fremstillingen? Skal vi forvente at politikere – som gjerne står til rette for sine faktiske meninger og handlinger – skal bli tillagt meninger og intensjoner de faktisk ikke har, og ukentlig ringe rundt til sine kollegaer med sin versjon av saken? Skal vi forvente at politikerne skal bruke mer tid på å fortvile over feilaktig fremstilling av sin politikk – enn at de skal bruke tid på det vervet de har takket ja til, det samfunnsoppdraget de har stilt seg til disposisjon for? Og skal vi forvente at politikerne advarer sine venner og familie om å lese kommentarfeltene på nett, der anonyme hetsere får boltre seg fritt?

Dette er spørsmål samfunnet er nødt å ta stilling til. Media må ta stilling til det. Og politikerkollegaer må ta stilling til det.

Og gir man opp, er det et tegn på svakhet? Noen vil hevde det. Og kanskje er det rett. Men det kan også være et tegn på ansvarlighet. Ansvarlighet ovenfor seg selv, sin familie – og sin by. Som ingen fortjener skal være i et evig negativt lys – når det er det motsatte de burde vært hedret med. Et positivt lys, en takk for sin innsats, og ikke minst – at de faktiske meningene og historiene kom frem. Det er en krevende øvelse.

Jeg gjentar igjen Kristin Skogen Lund: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.

Det er nok flere som i disse dager teller på knappene. Er det verdt det?

Høst i Alta

Søndag 7. oktober, og jeg har en etterlengtet hjemmedag - helt uten planer, forpliktelser og oppgaver. Da bruker jeg tiden til å oppdatere bloggen - men uten de helt store politiske sakene.

I går var en av de riktig trivelige dagene for en ordfører. Jeg startet dagen med å få det ærefulle oppdraget i å være gudmor for den nye brønnbåten som skal gå i Mainstreams tjeneste, MS Dønnland. En utrolig flott og moderne båt, med et teknisk utstyr som vil redusere både smittefare og rømning. Det er musikk i ørene til en ordfører med nasjonal laksefjord, og verdens beste villakselv: Altaelva.

For meg er det viktig å ha god dialog med næringene, og ha en felles forståelse for at samarbeid, kunnskap og informasjon er nøkkelen til felles suksess. Og jeg la i min tale til Mainstream ikke skjul på at jeg var utrolig fornøyd med at de så langt har vist forståelse for lokalpolitikernes ståsted. Så vil tiden vise om vi etterhvert opphever "timeouten" i vårt vedtak i å foreløpig stoppe økning i biomasse i Altafjorden.

I går var også markeringen av BULs 100-årsjubileum med bankett på Rica Hotel med 250 gjester. Et fantastisk arrangement for en verdig jubilant!

Bossekop Ungdomslag bærer med seg en historie i Altasamfunnet vi alle setter pris på. Det er et allsidig idrettslag, med både stor bredde og stor dugnadsånd. Det arbeidet både BUL og de øvrige idrettslagene legger ned i kommunen legges merke til - også utenfor kommunegrensen!

Så i dag er det en fornøyd ordfører - som er stolt over aktiviteten i kommunen - som koser seg i heimen en rolig søndag.

- og gleder seg til en ny, hektisk og spennende uke i tjeneste for Nordlysbyen Alta!

Etterlengtet oppdatering....

Nå tar jeg ferie i halvannen uke - fornøyd med innsatsen vi har gjort i det borgerlige styre i Alta Kommune det første året!

Vi skal fortsette det gode arbeidet - men først noen hviledager.

Et mål er også å oppdatere bloggen oftere, og legge ut saker vi jobber med og det jeg opplever i min hverdag - det er spennende!

Tale 1. mai ved den Russiske bautaen på Elvebakken

Kjære alle sammen.

2. verdenskrig er en epoke som for alltid vil stå i historiebøkene. De som kjempet den kampen skal vi aldri glemme. Mange hadde umenneskelige opplevelser, og de som overlevde måtte slite med minnene resten av livet. Det var også mange som kjempet, men som ikke klarte seg.

Vi vet at om lag 100 000 russiske krigsfanger ble sendt til Norge mellom 1941 og 1945, deriblant også kvinner og barn.

De russiske krigsfangene var utsatt for mange sorger, slit, savn og hardt arbeid.

At vi har en bauta i Alta som gjør at vi – på denne måten - kan vise vår respekt for det de opplevde, og sørge for at historien lever videre – det setter jeg stor pris på.

På vegne av Alta Kommune vil jeg lyse fred over minnet til de falne russiske krigsfangene.

1. mai-talen ved Altagård

Kjære alle sammen.

Det er med ydmykhet og respekt jeg står her i dag. Altagård er et av våre mest ærverdige bygg, og det huser en historie vi alle må ta vare på.

Altagård var standkvarter for Alta Bataljon, helt fra opprettelsen av bataljonen i 1918 og frem til nedleggelsen i 1995.

Alta Bataljons krigsinnsats under 2. verdenskrig er viden kjent, og har også fått et eget minnesmerke i Gratangsdalen for sin innsats, hvor det står skrevet:

Alta Bataljon – under kommando av oberstløytnant Arne D. Dahl – erobret de tyske stillinger omkring dette sted 28. april 1940 fra Fjordbotneidet over Gratangsdalen. Dette var begynnelsen til Hitler-Tysklands første nederlag under den 2. verdenskrig.

Alta Bataljon er en av de få avdelingen fra krigen i Norge som fikk sin krigsinnsats publisert i en egen bok allerede i fredsåret 1945. Den ble skrevet av bataljonens sjef, oberstløytnant Arne D. Dahl, og jeg har lyst å sitere noe av det han skriver i forordet til denne boken, som han for øvrig skrev i Skottland allerede høsten 1940:

“Boken er først og fremst blitt til som et ønske om å yte en hyllest til Alta Bataljons befal og soldater, som med utilstrekkelig øvelse og dårlig utstyrt med våpen og ammunisjon sultet, frøs og sloss i 2 måneder i snø, sludd og søle mot verdens best øvede og best utstyrte soldater –

og som i 1 ½ måned var i forreste linje dag og natt uten avløsning, og som i løpet av denne tiden skaffet seg slik respekt hos sine motstandere at tyskerne i senere beretninger har meddelt verden at Alta Bataljon var en “eliteavdeling som besto av kadetter og befalselever”.

Sannheten er at Alta Bataljon var utstyrt med altfor lite befal og at dens soldater i hovedsak besto av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark.”

Dette gir oss litt perspektiv over det våre soldater var igjennom, og hvilken bragd de utførte.

Alta Bataljon gjorde en uvurderlig innsats under 2. verdenskrig, og det har nok ikke i ettertid blitt tilstrekkelig prissatt. Min takk sendes til veteranene i Alta Bataljon, dere er og blir helter!

På vegne av Alta Kommune vil jeg også lyse fred over minnet til Alta Bataljons falne soldater.