I siste utgave av Kommunal Rapport er NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sitert på følgende: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.
Det får meg til å dele noen refleksjoner, for dette er dessverre helt korrekt observert av Skogen Lund.
Som lokalpolitiker og nå ordfører i en middels stor kommune har jeg ofte gjort meg følgende tanker: Hvorfor driver vi med dette? Hvorfor bruker jeg all min tid på politikk, på å gjøre gode politiske vedtak for det jeg tror på, på å reise rundt å markedsføre min by, og på å legge til rette for at innbyggerne og næringslivet skal kunne ha en best mulig hverdag?
Når man velger å ofre privatlivet og fritiden for disse oppgavene: Hva er årsaken? Jo, det er for at man har en grunnleggende tro på at man kan gjøre en forskjell – en positiv forskjell.
Mange går inn i politikken med selvtillit, med tro på seg selv, med en tro på at man er godt rustet med sunn fornuft og kan representere befolkningen godt. Underveis vet jeg at mange mister denne troen. Og det er gjerne de som faktisk setter sin ære i å stille opp, de som setter sin ære i å gjøre en grundig jobb, og de som setter sin ære i å være talspersoner for viktige saker i samfunnet.
Når disse menneskene stadig opplever å bli bevisst misforstått, og gjerne hengt ut i all offentlighet med fete overskrifter, så gjør det noe med deg. Det gjør noe med familiene til disse, og med arbeidsgivere eller for den saks skyld fremtidige arbeidsgivere. Den genuine lyst til å være med å skape en bedre fremtid for innbyggerne forsvinner. Bare gnisten er igjen. Da kan to ting skje: den helles et glass vann over gnisten – og den er for evig borte. Eller det kan bæres et par kubber ved av tillitt, av støtte, av sannhet – til gnisten. Da vil disse menneskene igjen få lyst til å fortsette den gode jobben de er startet.
Og når lokalpolitikere opplever at de dyktigste og mest hardtarbeidende forsvinner ut av politikken – mister flere lysten til å fortsette. Hvilke politikere vil sitte igjen? Vi står foran et fremtidig lokaldemokratisk problem, og mange bør gå inn i seg selv.
Ikke minst media, som har mulighet til å ta knekken på hvem de måtte bestemme seg for. Som har mulighet til å fortelle akkurat de versjoner av sannheten de måtte ønske. Som har mulighet til å gi forsider til sine favoritter, med sine historier.
De som måtte være så uheldig å komme på kant med media er ferdig. Da spiller det ingen rolle om det blir hevdet at tilsvarsrett finnes. Det er bare på papiret. Ikke i den virkelige verden.
Hva forventes av politikere i dag? Skal vi forvente at politikere skal ligge våken om natta, og grue seg til hva som kommer på trykk i avisen dagen etter – og lure på om de kjenner seg igjen i fremstillingen? Skal vi forvente at politikere – som gjerne står til rette for sine faktiske meninger og handlinger – skal bli tillagt meninger og intensjoner de faktisk ikke har, og ukentlig ringe rundt til sine kollegaer med sin versjon av saken? Skal vi forvente at politikerne skal bruke mer tid på å fortvile over feilaktig fremstilling av sin politikk – enn at de skal bruke tid på det vervet de har takket ja til, det samfunnsoppdraget de har stilt seg til disposisjon for? Og skal vi forvente at politikerne advarer sine venner og familie om å lese kommentarfeltene på nett, der anonyme hetsere får boltre seg fritt?
Dette er spørsmål samfunnet er nødt å ta stilling til. Media må ta stilling til det. Og politikerkollegaer må ta stilling til det.
Og gir man opp, er det et tegn på svakhet? Noen vil hevde det. Og kanskje er det rett. Men det kan også være et tegn på ansvarlighet. Ansvarlighet ovenfor seg selv, sin familie – og sin by. Som ingen fortjener skal være i et evig negativt lys – når det er det motsatte de burde vært hedret med. Et positivt lys, en takk for sin innsats, og ikke minst – at de faktiske meningene og historiene kom frem. Det er en krevende øvelse.
Jeg gjentar igjen Kristin Skogen Lund: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.
Det er nok flere som i disse dager teller på knappene. Er det verdt det?
Laila, dette er et meget godt innlegg. Det må være en utrolig utakknemlig jobb å være politiker. Derfor har jeg aldri latt meg lokke inn i aktiv politikk. All ære til at noen vil ta denne børen på sine skuldre.
SvarSlettDu sier også noe om media som er svært treffende og det er helt klart at medias makt er sterk og vi mennesker har en lei tendens til å sluke alt rått, det som media kommer fram med, som eneste og fulle sannhet.
Vi er ikke objektiv nok til å skjønne at en journalist også er et individ med sin egen mening og som former "sannheten" slik han eller hun vil den skal være. Derfor er medias makt spesielt farlig om den utøves av journalister en er kommet på kanten med.
Avisa er et produkt og det som selger er ofte det som er negativt og mest sjokkerende å skrive om, selv om det ikke er sannheten, eller kanskje bare en liten del av sannheten.
En journalist en er kommet på kanten med er enda verre, da har man en fiende som tøyer sannhet og fakta så langt at det grenser mot det kriminelle.
Men hva kan vi gjøre når skaden er skjedd? Kanskje må vi og dere i større grad gå til anmeldelse ved direkte bruk av usannheter og personangrep og sette avisen i fokus, rettslig?..hver eneste gang slikt skjer. Det er tungvint og burde vært unødvendig, og det kan koste noen kroner, men det belaster også avisen unødig og avisen kan få uønsket oppmerksomhet.
Jeg var heldigvis klok en gang en lokal journalist kom med dobbel side ferdig skrevet artikkel, basert på opplysninger fra en annen part. Artikkelen ble forelagt meg og jeg ble spurt om kommentar. Artikkelen hadde ikke snev av sannhet eller virkelighet i seg, den var skrevet etter intervju med en en som ville vår bedrift vondt og dette hadde journalisten slukt rått som en sannhet.
Jeg sa da til den lokale journalisten (meget kjent lokal journalist), at ingenting av det du har skrevet stemmer overens med virkeligheten. Han parerte dette med å si: "Du kan si ka du vil, men jeg skriver hva jeg vil". Ok sa jeg, da får du skrive det du vil og jeg kommenterer ingenting.
Dette er noen år tilbake, det hele ble til en artikkelserie hver dag, tosiders oppslag, mer virkelighetsfjernt og usant enn første artikkel, en serie som av vår motpart var en strategi for å ødelegge vår bedrift.
Journalisten er flink å skrive og for en utenforstående så ville nok budskapet han kom med, bli oppfattet som en "sannhet" i folks øyne. Det oppfattet vi straks i lokalmiljøet og vi fikk mange kritiske kommentarer fra folk generelt.
Vårt marked var imidlertid ikke lokalt og derfor betydde det ikke noe for oss hva han skrev lokalt eller hva folk lokalt måtte mene eller ikke mene om det han hadde skrevet.
Vår suksess, med å bli en av Norges beste vekstbedrifter, kåret av Finansavisen, var nok et svar denne journalisten ikke hadde håpet på.
Han var blitt ført bak lyset og slukte alt det negative rått. Det som er skremmende at han var så lite objektiv som han var og at han kunne være så naiv og la seg utnytte av et menneske som var en motpart og som ønsket å ødelegge for oss som bedrift.
Jeg har også tenkt, i ettertid, dersom vårt marked hadde vært lokalt, hvilken skade kunne denne journalisten ikke ha gjort? Etter min oppfatning er slike sensasjonslystne journalister noe av det mest farlige og da spesielt i et lite lokalsamfunn.
Jeg vil for all fremtid, aldri kommentere noe som helst eller la meg intervjue av denne journalisten. Jeg vet hvor farlig han er og hvor naiv folk er i oppfattelsen av det han skriver. Det er etter min oppfatning, også synd at lokalavisas ledelse, ikke ser det samme som vi ser og opplever?
Jeg skjønner deg godt Laila. Jeg håper du står han av, stå for det du mener er rett og støtt opp om dine medarbeidere og politikerkolleger og gi de styrke til å også takle feil som media er nådeløs mot. Du skal vite at det ikke er alle som tar alt det som står i avisen som god fisk heller. Uansett er det mange som støtter deg og dine, så stå på, vær sterk på vegne av deg selv, dine undersåtter og dine velgere.
Dette var den beste anonyme kommentaren jeg noensinne har lest - og pekte på det vi jevnlig opplever. Hvordan man skal håndtere det er ikke enkelt å finne ut av. Vi ønsker natuligvis å stå til rette for det vi mener og gjør, det er når våre faktiske meninger og handlinger ikke får plass i mediebildet utfordringen blir stor (både for oss og innbyggerne). Uansett, you made my day!
Slettveldig enig i både ditt innlegg og i anonym sitt, utrolig viktig lesing og vel verd å reflektere over, politiske redaktører og journalsiter har et stort ansvar de daglig bør tenke over som endel av sin jobb, man må tåle og har stilt seg lagelig til for hogg, javel, men de fleste har famile som reagerer på karakteristikker, karakterdrap og flåsete bemerkninger om politikerens evner og vilje, politikeren er også menneskelig som regel og bør i allefall ikke tåle alt, heller ikke fra politikerkolleger, om mine politiske motstandere var mine venner, noe de burde være "på arbeid", utenom i våre politiske feider, så hadde man vel kunne sagt at fiender var unødvendig i et politisk liv med slike venner, tror stikkordet her er respekt og refleksjon og en forståelse for at alle som stiller opp i slike verv ønsker positivt å forandre noe samfunnet til det bedre, stå på laila, vet at æ blir litt uglesett siden æ kan rose politiske "motstandere"... torbama
SlettHelt enig,den største mobber,n i Alta er Altaposten.De er kommet i en modus der de slenger dritt både øst og vest.Rart ikke eierne ser problemer.Dette kan umulig være samfunnsoppbyggende.Mjøen er en jornalist som mangler totalt retningssans, han er fastlåst på ett spor.Men..altapolitikere må nå komme seg ut av den sirkusmanesje de leker i og ta fatt på realpolitikk og samarbeide.Gode relasjoner må være målet.
SvarSlettTil den siste anonyme: Jeg er journalist i Altaposten og har vært det siden 1996. At ordføreren lar innlegget der det står at Altaposten er den største mobberen i Alta, bli stående, uten å kommentere det, synes jeg er langt over streken. Journalistene her setter dagsrden og ser på kritiske utfordringer i Alta-samfunnet hver eneste dag. Ikke alle saker er like trivelige, verken for journalisten eller intervjuobjektet, men for samfunnet kan den være av avgjørende betydning. Nå skal ikke vi være hårsåre, og må stadig jobbe med det å være ydmyk, objektiv og speile alle sider ved en sak. Men at vi som medie mobber noen, er ikke sant. Det har vært en tøff føljetong rundt helsetilbudet i Alta. Det har handlet om spesielisttilbud, fødetilbud og sykehus/sykehustjenester. Midt i denne saken har Ivan Olsen sittet. Det har vært et heftig ordskifte både gjennom media og fra talerstolen både i kommunestyret og diverse utvalg. Dette har Altaposten speilet fra alle mulige sider. At Ivan Olsen har møtt en del motbør er det ingen tvil om. Det har blitt stilt mange kritiske spørsmål både fra oposisjon og Mediehuset Altaposten. Men at dette er snakk om mobbing er tull. Selv krefter i Olsens eget parti har gått offentlig ut og sagt i fra om det. Man glemmer så lett hvorfor ting var før. Spør Geir Ove Bakken hvordan Arbeiderpartiets hverdag i posisjon var. De hadde det tøft de og, men ordet mobbing har aldri blitt brukt av dem. Forøvrig er vi glad for kritiske tilbakemeldinger og jeg synes det er trist å høre at en anonym lenger opp har opplevd Altaposten som et talerør for noen som vil andre vondt. Mitt råd er å absolutt kommentere slike saker. La ikke din røst fortie, å bli hørt er faktisk en viktig mulighet til å fortelle sin side i en konflikt. Å nekte å snakke blir ofte oppfattet som å gjøre seg utilgjengelig og derfor forsøke å drepe saken. Vi i media har en plikt til å belyse kritikkverdige forhold. Mange saker blir avsluttet før de kommer på trykk, fordi det er for mange varsellamper som blinker. Noen må vi kjøre fordi de er for viktige for samfunnet til å bli lagt bort. Glem ikke at det sitter et menneske med penn på den andre siden. Det er ikke bare politikere som opplever slike saker som ubehagelige. Det gjelder også for journalister. Også på det personlige plan. Mvh Rune Østlyngen, journalist Mediehuset Altaposten.
SvarSlett