Honnør til politikere?

I siste utgave av Kommunal Rapport er NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sitert på følgende: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.

Det får meg til å dele noen refleksjoner, for dette er dessverre helt korrekt observert av Skogen Lund.

Som lokalpolitiker og nå ordfører i en middels stor kommune har jeg ofte gjort meg følgende tanker: Hvorfor driver vi med dette? Hvorfor bruker jeg all min tid på politikk, på å gjøre gode politiske vedtak for det jeg tror på, på å reise rundt å markedsføre min by, og på å legge til rette for at innbyggerne og næringslivet skal kunne ha en best mulig hverdag?

Når man velger å ofre privatlivet og fritiden for disse oppgavene: Hva er årsaken? Jo, det er for at man har en grunnleggende tro på at man kan gjøre en forskjell – en positiv forskjell.

Mange går inn i politikken med selvtillit, med tro på seg selv, med en tro på at man er godt rustet med sunn fornuft og kan representere befolkningen godt. Underveis vet jeg at mange mister denne troen. Og det er gjerne de som faktisk setter sin ære i å stille opp, de som setter sin ære i å gjøre en grundig jobb, og de som setter sin ære i å være talspersoner for viktige saker i samfunnet.

Når disse menneskene stadig opplever å bli bevisst misforstått, og gjerne hengt ut i all offentlighet med fete overskrifter, så gjør det noe med deg. Det gjør noe med familiene til disse, og med arbeidsgivere eller for den saks skyld fremtidige arbeidsgivere. Den genuine lyst til å være med å skape en bedre fremtid for innbyggerne forsvinner. Bare gnisten er igjen. Da kan to ting skje: den helles et glass vann over gnisten – og den er for evig borte. Eller det kan bæres et par kubber ved av tillitt, av støtte, av sannhet – til gnisten. Da vil disse menneskene igjen få lyst til å fortsette den gode jobben de er startet.

Og når lokalpolitikere opplever at de dyktigste og mest hardtarbeidende forsvinner ut av politikken – mister flere lysten til å fortsette. Hvilke politikere vil sitte igjen? Vi står foran et fremtidig lokaldemokratisk problem, og mange bør gå inn i seg selv.

Ikke minst media, som har mulighet til å ta knekken på hvem de måtte bestemme seg for. Som har mulighet til å fortelle akkurat de versjoner av sannheten de måtte ønske. Som har mulighet til å gi forsider til sine favoritter, med sine historier.

De som måtte være så uheldig å komme på kant med media er ferdig. Da spiller det ingen rolle om det blir hevdet at tilsvarsrett finnes. Det er bare på papiret. Ikke i den virkelige verden.

Hva forventes av politikere i dag? Skal vi forvente at politikere skal ligge våken om natta, og grue seg til hva som kommer på trykk i avisen dagen etter – og lure på om de kjenner seg igjen i fremstillingen? Skal vi forvente at politikere – som gjerne står til rette for sine faktiske meninger og handlinger – skal bli tillagt meninger og intensjoner de faktisk ikke har, og ukentlig ringe rundt til sine kollegaer med sin versjon av saken? Skal vi forvente at politikerne skal bruke mer tid på å fortvile over feilaktig fremstilling av sin politikk – enn at de skal bruke tid på det vervet de har takket ja til, det samfunnsoppdraget de har stilt seg til disposisjon for? Og skal vi forvente at politikerne advarer sine venner og familie om å lese kommentarfeltene på nett, der anonyme hetsere får boltre seg fritt?

Dette er spørsmål samfunnet er nødt å ta stilling til. Media må ta stilling til det. Og politikerkollegaer må ta stilling til det.

Og gir man opp, er det et tegn på svakhet? Noen vil hevde det. Og kanskje er det rett. Men det kan også være et tegn på ansvarlighet. Ansvarlighet ovenfor seg selv, sin familie – og sin by. Som ingen fortjener skal være i et evig negativt lys – når det er det motsatte de burde vært hedret med. Et positivt lys, en takk for sin innsats, og ikke minst – at de faktiske meningene og historiene kom frem. Det er en krevende øvelse.

Jeg gjentar igjen Kristin Skogen Lund: “Det er for utakknemlig å være politiker i dag, så de skal ha honnør, de som er det”.

Det er nok flere som i disse dager teller på knappene. Er det verdt det?

Høst i Alta

Søndag 7. oktober, og jeg har en etterlengtet hjemmedag - helt uten planer, forpliktelser og oppgaver. Da bruker jeg tiden til å oppdatere bloggen - men uten de helt store politiske sakene.

I går var en av de riktig trivelige dagene for en ordfører. Jeg startet dagen med å få det ærefulle oppdraget i å være gudmor for den nye brønnbåten som skal gå i Mainstreams tjeneste, MS Dønnland. En utrolig flott og moderne båt, med et teknisk utstyr som vil redusere både smittefare og rømning. Det er musikk i ørene til en ordfører med nasjonal laksefjord, og verdens beste villakselv: Altaelva.

For meg er det viktig å ha god dialog med næringene, og ha en felles forståelse for at samarbeid, kunnskap og informasjon er nøkkelen til felles suksess. Og jeg la i min tale til Mainstream ikke skjul på at jeg var utrolig fornøyd med at de så langt har vist forståelse for lokalpolitikernes ståsted. Så vil tiden vise om vi etterhvert opphever "timeouten" i vårt vedtak i å foreløpig stoppe økning i biomasse i Altafjorden.

I går var også markeringen av BULs 100-årsjubileum med bankett på Rica Hotel med 250 gjester. Et fantastisk arrangement for en verdig jubilant!

Bossekop Ungdomslag bærer med seg en historie i Altasamfunnet vi alle setter pris på. Det er et allsidig idrettslag, med både stor bredde og stor dugnadsånd. Det arbeidet både BUL og de øvrige idrettslagene legger ned i kommunen legges merke til - også utenfor kommunegrensen!

Så i dag er det en fornøyd ordfører - som er stolt over aktiviteten i kommunen - som koser seg i heimen en rolig søndag.

- og gleder seg til en ny, hektisk og spennende uke i tjeneste for Nordlysbyen Alta!

Etterlengtet oppdatering....

Nå tar jeg ferie i halvannen uke - fornøyd med innsatsen vi har gjort i det borgerlige styre i Alta Kommune det første året!

Vi skal fortsette det gode arbeidet - men først noen hviledager.

Et mål er også å oppdatere bloggen oftere, og legge ut saker vi jobber med og det jeg opplever i min hverdag - det er spennende!

Tale 1. mai ved den Russiske bautaen på Elvebakken

Kjære alle sammen.

2. verdenskrig er en epoke som for alltid vil stå i historiebøkene. De som kjempet den kampen skal vi aldri glemme. Mange hadde umenneskelige opplevelser, og de som overlevde måtte slite med minnene resten av livet. Det var også mange som kjempet, men som ikke klarte seg.

Vi vet at om lag 100 000 russiske krigsfanger ble sendt til Norge mellom 1941 og 1945, deriblant også kvinner og barn.

De russiske krigsfangene var utsatt for mange sorger, slit, savn og hardt arbeid.

At vi har en bauta i Alta som gjør at vi – på denne måten - kan vise vår respekt for det de opplevde, og sørge for at historien lever videre – det setter jeg stor pris på.

På vegne av Alta Kommune vil jeg lyse fred over minnet til de falne russiske krigsfangene.

1. mai-talen ved Altagård

Kjære alle sammen.

Det er med ydmykhet og respekt jeg står her i dag. Altagård er et av våre mest ærverdige bygg, og det huser en historie vi alle må ta vare på.

Altagård var standkvarter for Alta Bataljon, helt fra opprettelsen av bataljonen i 1918 og frem til nedleggelsen i 1995.

Alta Bataljons krigsinnsats under 2. verdenskrig er viden kjent, og har også fått et eget minnesmerke i Gratangsdalen for sin innsats, hvor det står skrevet:

Alta Bataljon – under kommando av oberstløytnant Arne D. Dahl – erobret de tyske stillinger omkring dette sted 28. april 1940 fra Fjordbotneidet over Gratangsdalen. Dette var begynnelsen til Hitler-Tysklands første nederlag under den 2. verdenskrig.

Alta Bataljon er en av de få avdelingen fra krigen i Norge som fikk sin krigsinnsats publisert i en egen bok allerede i fredsåret 1945. Den ble skrevet av bataljonens sjef, oberstløytnant Arne D. Dahl, og jeg har lyst å sitere noe av det han skriver i forordet til denne boken, som han for øvrig skrev i Skottland allerede høsten 1940:

“Boken er først og fremst blitt til som et ønske om å yte en hyllest til Alta Bataljons befal og soldater, som med utilstrekkelig øvelse og dårlig utstyrt med våpen og ammunisjon sultet, frøs og sloss i 2 måneder i snø, sludd og søle mot verdens best øvede og best utstyrte soldater –

og som i 1 ½ måned var i forreste linje dag og natt uten avløsning, og som i løpet av denne tiden skaffet seg slik respekt hos sine motstandere at tyskerne i senere beretninger har meddelt verden at Alta Bataljon var en “eliteavdeling som besto av kadetter og befalselever”.

Sannheten er at Alta Bataljon var utstyrt med altfor lite befal og at dens soldater i hovedsak besto av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark.”

Dette gir oss litt perspektiv over det våre soldater var igjennom, og hvilken bragd de utførte.

Alta Bataljon gjorde en uvurderlig innsats under 2. verdenskrig, og det har nok ikke i ettertid blitt tilstrekkelig prissatt. Min takk sendes til veteranene i Alta Bataljon, dere er og blir helter!

På vegne av Alta Kommune vil jeg også lyse fred over minnet til Alta Bataljons falne soldater.

Altas veiløsninger

I dag har kommunestyret - atter en gang - behandlet sak om veiløsninger i Alta Kommune.

Kommunestyret har nå konkludert med at vi ønsker et samarbeid med fylkeskommunen og Statens Vegvesen for videre planlegging av fremtidige veiløsninger.

Årsaken er at dersom dette samarbeidet brytes må kommunen selv bygge kommunale veier for å ta av for den økte veksten nye boligfelt vil medføre. Disse midlene kan vi få mer ut av i et samarbeid og spleiselag.

Det som nå skal utredes videre er: 1. Hvilke veier behøver vi, og når behøver vi dem? 2. Hva vil det koste? 3. Hvordan skal dette finansieres?

Når det gjelder punkt 3 innebærer dette en totalutredning av alle muligheter som finnes, men det kommer etter punkt 1 og 2 er avklart.

Derfor har vi bedt om å videreføre utredningen, og ønsker trinn 1 (Hjemmeluft - Alta Sentrum samt TS-tiltak på dagens E6) inn i NTP 2014-2023. Vårt vedtak er også i tråd med fylkestingets prinsippvedtak i mars, så nå ligger alt til rette for at et samlet fylkesting anbefaler dette prosjektet inn i Nasjonal Transportplan når denne høringen skal behandles av fylkestinget i juni.

Et samlet politisk miljø i Alta bør nå jobbe for å fremme optimisme og fremtidstro blandt innbyggere og næringsliv - våre fremtidsplaner er i aller høyeste grad preget av både vekst og utvikling av Nordlysbyen Alta, med nødvendig infrastruktur.

Altas veistruktur

I forbindelse med dagens oppslag i Altaposten ser jeg meg nødt til å komme med en oppklaring.

Alta Høyre, og ordføreren, har ikke åpnet – eller ønsket å åpne – for bompengefinansiering av veier i Alta. Det vi ber om er at utredningen av våre fremtidige veiløsninger fortsetter. En slik utredning vil også våre kommunale og fylkeskommunale veier være en del av, og dermed kan det ikke forventes at staten tar hele regningen. Derfor ber vi også om at alternative løsninger for medfinansiering vurderes.

At Altaposten får et slikt ønske til å være en døråpner for bompenger er for meg uforståelig, og i beste fall en beklagelig feiloppfatning. En utredning vil gi oss svar på hvilke veier som bør prioriteres, og hvilke kostnader dette medfører.

Foreløpige signaler fra Statens Vegvesen er at vår løsning om trinnvis utbygging vil være den mest hensiktsmessige for kommunen. Det vil si at Altapakken i sin helhet ikke behøver realiseres de nærmeste årene, men man kan konsentrere seg om enkeltutbygginger for å sikre fortsatt vekst og tilstrekkelig areal for boligbygging og industri/næring. Helt i tråd med Alta Høyres tidligere vurderinger. Og naturligvis til helt andre kostnader enn tidligere beregnet. Som dere da forstår har jeg aldri latt meg ”friste med 400 statlige millioner”, da dette aldri har vært et tema eller et beløp vi har diskutert.

Jeg beklager sterkt at Altaposten ikke ønsker å få ut de faktiske opplysningene, men spekulerer i egne tolkninger og varianter av vedtak uten rot i virkeligheten. Det vanskeliggjør vår jobb som politikere i kommunen, og det kan lage unødvendig bekymring hos innbyggerne. Alle bør bestrebe seg på å få ut korrekt informasjon, både vi politikere og media.

Som ny politisk ledelse har vi forsøkt å starte med åpne kort, og informere om hva vi jobber med og ulike muligheter vi ser foran oss. Når det blir slått opp som vedtatte sannheter må vi være mer tilbakeholdne med informasjon før vedtak er fattet, selv om det ikke er slik vi ønsker å jobbe.